Arendalsuka 2026
Bakgrunnen for debatten
Norge har kommet langt innen trening og kreft. Verdens første kompetansesenter for trening og kreft, Aktiv mot kreft-senteret, åpnet 4. februar 2026, vi har etablert Pusterom ved 23 sykehus i Norge og dekker alle helseregioner, og det er utdannet over 1000 AKTIVinstruktører med spesialkompetanse på persontilpasset trening for kreftpasienter.
Forskningen er også tydelig: Persontilpasset trening kan gjøre pasientene bedre rustet til å tåle behandling, redusere bivirkninger og komplikasjoner, og gi bedre funksjon og livskvalitet. Nyere forskning viser også at systematisk trening kan påvirke risikoen for tilbakefall og død ved enkelte kreftformer.
Vi har med andre ord både kunnskapen, kompetansen og flere av strukturene som trengs. Likevel er fortsatt ikke trening en naturlig og integrert del av kreftbehandlingen. Hvorfor er det fortsatt slik? Og hvem har ansvaret for å gjøre noe med det?
Dette diskuterte vi under Arendalsuka 2026 med fagpersoner, helseledere og politikere.
Vi mangler ikke kunnskap
Utfordringen er ikke først og fremst at vi vet for lite, men at kunnskapen ikke blir tatt systematisk i bruk.
Sigbjørn Smeland, klinikkleder ved Kreftklinikken på Oslo universitetssykehus, sammenlignet det med hvordan nye legemidler blir fulgt opp:
– Det er dette jeg synes er svakheten. Her har vi et kunnskapsgrunnlag som er tilstrekkelig, men vi har ikke klart å implementere det. Hadde dette vært et medikament, ville vi satt inn store ressurser for å få det raskt ut til pasientene.
Det var stor enighet om at manglende forskning ikke lenger kan brukes som forklaring på hvorfor tilbudet ikke er bedre. Forskningen viser at persontilpasset trening før, under og etter behandling kan ha stor betydning for pasientene. Trening kan bidra til at flere tåler behandlingen bedre, opplever færre komplikasjoner, opprettholder mer av funksjonen sin og kommer seg raskere tilbake etter behandling og operasjon.
Guro Kleve, overlege og kirurg ved Bærum sykehus, fortalte at dette også er synlig i klinikken. Pasienter som er bedre fysisk rustet, kommer seg raskere opp etter operasjon, klarer mer selv og kan få et bedre og raskere
rehabiliteringsforløp.
Astrid Nylenna fra Helsedirektoratet oppsummerte utfordringen tydelig:
«Det mangler ikke på kunnskap. Det som mangler, er at vi gjør dette systematisk.«
Det er nettopp her debatten står nå. Vi vet stadig mer om effekten, men har fortsatt ikke klart å gjøre tilbudet til en standard del av behandlingen.
Trening må inn i pasientforløpet
I dag er det fortsatt for tilfeldig om en pasient blir informert om eller henvist til Pusterommet. Det kan avhenge av hvilket sykehus man behandles ved, hvor man bor eller om man møter en behandler som kjenner tilbudet og tar initiativ. Det er ikke godt nok! Behovet for persontilpasset trening bør tilrettelegges for allerede fra diagnosetidspunktet. Henvisning til Pusterom bør være en naturlig del av forløpet – ikke noe pasientene selv må kjenne til, etterspørre eller finne frem til.
Pusterommene gir pasientene tilgang til fagpersoner som har kompetanse på både kreft og trening. Her får de et tilpasset tilbud og møter også andre mennesker i samme situasjon. Persontilpasset trening betyr nettopp det: Treningen skal tilpasses den enkelte pasientens diagnose, behandling, funksjonsnivå og dagsform. Det handler ikke om å gi alle det samme programmet eller bare be pasientene om å «være mer aktive».
Postnummeret skal ikke avgjøre
Tilgangen til persontilpasset trening varierer fortsatt for mye mellom sykehus og ulike deler av landet. Flere i panelet pekte på at bosted og lokale prioriteringer i praksis kan avgjøre hvilket tilbud pasientene får.
Når forskning viser at trening kan påvirke hvordan pasientene tåler behandling og hvordan de får det under og etter sykdomsforløpet, kan ikke tilbudet være avhengig av geografi eller lokale ildsjeler. Samtidig kan ikke alle pasienter reise langt til et sykehus eller et Pusterom. Derfor må spesialisthelsetjenesten
og kommunene samarbeide bedre. Sykehusene har en viktig rolle før og under behandlingen, mens kommunene må kunne følge opp pasientene nærmere hjemmet over tid.
Overgangen mellom sykehus og kommune ble trukket frem som et av stedene hvor tilbudet ofte glipper. Skal vi lykkes i Norge, må pasienten møte et sammenhengende forløp – før, under og etter behandling.
Er problemet styring eller finansiering?
Et sentralt spørsmål i debatten var om manglende fremdrift først og fremst skyldes styring eller penger. Svaret var i praksis begge deler. Helseforetakene må organisere tilbudet og sørge for at trening får en plass i behandlingsforløpene. Samtidig må politikerne være tydelige på hva som faktisk skal prioriteres. Nye krav må også følges av finansiering dersom de skal gjennomføres i en allerede presset helsetjeneste.
«Politikerne må gi retning – og ikke alltid skyve helseforetakene foran seg.»
Erlend Svardal Bøe (H)
Det ble også påpekt at politikerne har ansvar for å legge føringene for hvordan helsetjenesten skal utvikle seg. Overordnede planer og gode ambisjoner er ikke nok dersom de ikke følges opp med konkrete oppdrag,
finansiering og krav til gjennomføring.
Fra behandling til mer forebygging
Debatten løftet også behovet for å tenke bredere om forebygging. Bare en liten del av helsebudsjettene brukes på forebyggende arbeid, mens det aller meste går til behandling.
Fysisk aktivitet må ses i begge perspektiver. Mer aktivitet i befolkningen kan redusere risikoen for flere sykdommer. Vi må derfor klare å ha to tanker i hodet samtidig: Vi skal bruke trening forebyggende slik at flere ikke blir syke, og vi skal bruke trening aktivt som en del av behandlingen når sykdom først har oppstått.
Norge har alle forutsetninger
«Vi har alle forutsetninger i verden til å bli verdensmestere.»
Helle Aanesen, daglig leder Aktiv mot kreft
Norge har sterke fag- og forskningsmiljøer, Pusterom ved 23 sykehus, Aktiv mot kreft-senteret som er verdens første kompetansesenter for trening og kreft, og et stort nettverk av AKTIVinstruktører. Vi har kommet langt, men tilbudet må systematiseres og gjøres tilgjengelig for flere.
Det er også satt i gang en nasjonal ekspertgruppe for prehabilitering, med representanter fra helseforetakene. Gruppen skal utvikle konkrete anbefalinger som kan tas videre til politikerne. Det er et viktig steg, for det er nettopp konkrete løsninger som trengs nå.
Helle Aanesen, daglig leder i Aktiv mot kreft, avsluttet debatten med å minne om hvilken mulighet Norge faktisk har.
«Vi er det eneste landet i verden som har Pusterom, og har dermed allerede mye av infrastrukturen, kompetansen og logistikken som trengs for å gjøre persontilpasset trening til en del av kreftbehandlingen»
Helle Aanesen
Tilbudet har imidlertid liten verdi dersom pasientene ikke finner veien dit. Helle Aanesen understreket derfor behovet for tydelige henvisningsrutiner, persontilpasset trening som en del av pasientforløpene og bedre samarbeid mellom sykehus og kommune. Det krever politikere og helseledere som prioriterer tilbudet og følger opp med reell handling.
Aanesen inviterte samtidig medlemmene i helse- og omsorgskomiteen til å sette av en halv dag og besøke ulike Pusterom og Aktiv mot kreft-senteret, for å møte både fagpersonene og pasientene som bruker tilbudene.
Kunnskapen har vi. Strukturene er der. Nå må persontilpasset trening bli en standard del av kreftbehandlingen – uansett hvor i landet pasienten bor.
Medvirkende
- Terje Rootwelt-Revheim, Administrerende direktør, Helse Sør-Øst RHF
- Sigbjørn Smeland, Klinikkleder, Kreftklinikken, Oslo universitetssykehus
- Erlend Svardal Bøe, Første nestleder helse- og omsorgskomiteen, Høyre
- Ragnhild Bergheim, Medlem i helse- og omsorgskomiteen, Arbeiderpartiet
- Alf Erik Andersen, Medlem i helse- og omsorgskomiteen, Fremskrittspartiet
- Astrid Nylenna, Fagdirektør/ folkehelse og forebygging, Helsedirektoratet
- Guro Kleve, Overlege og kirurg, Bærum sykehus
- Vegar J. Dagenborg, Overlege, Radiumhospitalet
- Helle Aanesen, Daglig leder, Aktiv mot kreft
- Bjørnar Angell, Direktør for myndighetskontakt, Novartis
Legg inn en kommentar