Forskning på trening og kreft

Forskning på trening og kreft er et relativt ungt felt sammenlignet med andre felt som for eksempel trening og hjertesykdom. Faktisk så kom de første studiene hvor pasienter trente så sent som å slutten av 1980-tallet. Dette reflekterer de generelle rådene som ble gitt til pasienter på den tiden. Da fikk pasientene beskjed om at de burde holde seg i ro og samle krefter for å få overskudd til å tåle behandlingen best mulig. Disse første studiene viste imidlertid at brystkreftpasienter som trente under behandling var mindre plaget av bivirkninger som kvalme og fatigue. Samtidig som at de ikke mistet så mye av sin fysiske form. Senere, på 1990-tallet, kom det også en studie som blant annet viste kortere sykehusopphold når pasientene trente etter beinmargstransplantasjon. Disse pioner-studiene dannet grunnlaget for et forskningsfelt, som i nyere tid har fått navnet ”exercise oncology” internasjonalt.

Hva vet vi så langt?

Resultater fra flere forskningsprosjekter fra feltet har vist oss at ikke bare er trening tilpasset personen som skal trene trygt og gjennomførbart, men det vises også til positive effekter i form av forbedret fysisk form, reduserte nivåer av fatigue og bedre livskvalitet. Det kan imidlertid være vanskelig å finne balansen mellom aktivitet og hvile. Mange pasienter er i tvil om hvor mye de kan presse seg under og etter kreftbehandling. Aktiv mot kreft finansierer derfor opprettelse av Pusterom på norske kreftsykehus, og utdanning av AKTIVinstruktører . Da kan pasientene få veiledning på trening i alle deler av et behandlingsforløp for kreft. I tillegg til at det kan oppleves tryggere å gjennomføre trening med instruktør enn på egenhånd, viser også forskning at trening med instruktør gir bedre effekt enn trening på egenhånd.